S01E09 - Rariteter og snurrepipperier: Hvorfor hjernen min hater vassen brokkoli

Visste du at feil gaffel kan ødelegge en hel middag? Eller at strømpebukse er djevelens verk? I dag snakker vi om de rare, morsomme og sjarmerende sidene ved ADHD – og om hvordan du kan velge å le av det absurde, i stedet for å gråte.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK folkens, og velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og i dagens episod skal jeg snakke om ADHD-hjernens merkelige logikk. Først vil jeg si at jeg takker for de fantastiske tilbakemeldingene jeg har fått fra dere som har valgt å være med på min reise, det er utrolig godt å ha reisefølge her! Tusen, tusen takk for det!  

I dag skal jeg altså snakke om alt det rare, det morsomme, det som får andre til å heve øyenbrynene - og hvordan du faktisk kan velge om du ser dette som en forbannelse eller en superkraft. Eller begge deler. 

Bare så det er sagt, la oss for en stund - for en halvtime, det er cirka så lenge denne episoden varer - glemme at det er slitsomt å leve med ADHD. La oss glemme kaoset i hodet, skammen og selvbebreidelsen. La oss sette den smertefulle avvisningen og utmattende overveldelsen på furterommet. La oss snu på flisa.  

I dag har jeg nemlig lyst til å snakke om den siden av ADHD som kan kalles sjarmerende. Spesiell. Morsom. Rar, på en søt måte. Og jeg mener ikke at det JEG finner sjarmerende, må også du gjøre. Tvert imot, jeg blir glad om du deler din erfaring, for det er det som er spennende, å se hvor forskjellig vi kan oppleve ting.  

Det er mange ting man kan irritere seg over i livet, som å være velsignet eller forbannet med en dopaminhungrig-hjerne som oppfører seg som en sulten ulv på vei til å møte Rødhetten. Og før vi begynner - dette er på ingen måte en komplett liste. ADHD-rariteter er like personlige som fingeravtrykk. Kanskje du nikker gjenkjennende til alt jeg sier, kanskje ingenting treffer, eller kanskje du har helt andre særegenheter jeg aldri har hørt om. Det fine er at vi alle har vår egen samling. Dette er et LITE utvalg av mine - og noen jeg har lånt fra andre. 

Jeg velger å se på ADHD som en fjelltur. Det er jævlig slit å komme på toppen, men gud, den utsikten! Og så kan du være med å bestemme hvor høyt fjell du vil gå til. Personlig ser jeg ikke noe vits i å klatre åttetusenmeterne, selv om du står på toppen av verden. For noen vil Danmarks høyeste fjell på 170 m over havet være høyt nok. Og det er helt greit.  

Hjernen vår – alles hjerne, ikke bare de med ADHD – har en tendens til å fokusere automatisk på det negative. Det er en slags innebygd sikkerhetsmekanisme, som skal hjelpe oss å håndtere fare. 

Men en ADHD-hjerne lever i et miljø som ikke er laget for den. Den må jobbe hardere, tilpasse seg mer, og derfor blir det ekstra lett å fokusere på det som er vanskelig. Og jo mer du gjør det, desto mindre ser du av muligheter. Alt blir farlig, alt blir slitsomt. 

Poenget er at du kan fra begynnelsen av velge hvordan du ser på denne turen du skal på. Du kan hate å pakke sekken. Du bryr deg ikke om å finne den beste ruta til toppen på kartet flere måneder i forveien, du vil bare opp og bli ferdig. Du kan klage over alle blemmer og skrammer du får på veien. Du kan selvsagt hate å komme på toppen og ikke skjønne poenget med denne jævla norske naturen, som en eller annen kjendis-deltaker i 71 grader nord så fortreffelig formulerte det.  

Jeg skjønner det. Jeg har også dager hvor jeg hater bare tanken på en fjelltur.  

Men så kan du også velge å glede deg til turen. Se på slitet som en vei til belønning. Den utsikten du kommer til å se fra toppen, det er noe magisk. Du står der, helt på toppen og tar inn dyp pust. Du har verden under dine føtter (vel, kanskje ikke om du valgte Danmarks høyeste fjell 400 m over havet, men dog). Du har klart å komme opp. Du har MESTRET. Du har gått videre til tross for blemmer, til tross for skrammer. 

Du ser dalene nedenfor og tenker på alle de små menneskene som tusler og pusler med livet sitt. Mens du står her, på toppen av et fjell.  

Du er noe andre ikke ser.  

Og mens du gleder deg over dette, så snur du hjernen fra å se kun det negative. Hjernen vår er faktisk ganske så elastisk og DET kan du utnytte til din fordel. Jo mer du øver på å se det positive, desto lettere blir det. Som en sti i skogen som blir tydeligere jo mer du går den. Om du velger vedlikeholder den jevnt, vil det være lettere å svinge automatisk den veien - å se det positive - der du før så bare mørke, slit og skam. Du kan faktisk vise hjernen fingeren og overkjøre den!  

Og bare så det er sagt: Dette er ikke noe new age tull, dette er faktisk hjernevitenskap! 

DOPAMILLA: Ikke glem Bitihorn, da!  

Vel, takk Dopamilla for påminnelsen. Jeg befant meg på Bitihorn i tåke og sidevind, for en del år siden. DET var ikke så veldig spennende. Det var ganske jævlig. Det regnet og det var surt. Det var en slik dag hvor jeg kunne gi ørefik til den personen som sa at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær, og gliste optimistisk som en eller annen turklærselger i en fjong butikk på Karl Johan.

Stedvis så vi ikke hverandre i tåka og jeg var redd for å gå meg vill fra turfølget mitt. Jeg var ikke kjent der. Og på toppen - vel, ikke bare var det ingen utsikt, men det var heller ikke noe følelse av å ha oppnådd noe. Vi stoppet og så vi var visst på toppen.

Ja vel.

Fantastisk tur, ikke sant.  

Men jeg valgte å se tilbake på det fjellet dagen etter, da vi skulle reise derfra, for da var det selvsagt strålende vær og solskinn. Jeg valgte å snu meg og se på det som ruvet der og jeg tenkte: DER var jeg i går. Jeg var DER OPPE.  

Og på samme måten som man kan se på ADHD som en velsignelse eller forbannelse - vel, stort sett kan man si, ja, takk, begge deler, så kan du velge å se på noen av de små raritetene som noe morsomt, noe som gir deg karakter eller personlighet. Jeg gjør i hvertfall det.  

DOPAMILLA: Kom igjen, la meg endelig høre om å ikke like å få råd og ha strikse rammer, om hatet mot bruksanvisninger, samtidig som du vil vi vite i detalj hvordan du skal gjøre en ting! Jeg gleder meg! 

Ja, det stemmer det. Er det en ting jeg hater mest her i verden, så er det å bli fortalt hva jeg skal gjøre. Fra jeg var liten, la min mor fram klær til meg da jeg skulle på skolen. Åh gud, så mange krangler vi hadde om akkurat det! Jeg ville ikke gå i det flotte, nystrøkne bluser og skjørt, noe hun selvsagt mente jeg burde.  

Det aller verste jeg vet den dag i dag, er noen som prøver å hjelpe meg å løse et problem. Det trenger ikke å være et stort problem, noe hverdagslig. Ingen trenger å fortelle deg hvordan du skal rydde huset eller hvordan du skal lage maten. Du vil freestyle det, slik hjernen din mener er riktig.  

Vel, hva er det verste som kan skje? At du havner i et kaninhull og vil stirre på bilder fra du var tre år i stedet for å rydde klærne på plass, eller at den tomatsuppen kanskje blir en gryterett. Det er også grunnen til at hos oss er det samboeren min som baker surdeigsbrød, fordi hjernen min nekter å forholde seg til ting som å veie nøyaktig mengde surdeig og brette brødet på en bestemt måte bestemt antall ganger. Pfff.  

DOPAMILLA: Ja, for du ville kanskje endt opp med knekkebrød eller skoleboller, who cares, så lenge du baker? 

Det er en forklaring på dette. Grunnen til at vår hjerne ikke liker å få råd eller hjelp, er fordi det føles som om det tar fra oss valget og handlingen. Vår hjerne vil velge selv. Vi vil oppdage veien selv. Et system som ikke er laget av oss, for oss, føles som et bur. Vår hjerne er laget for å ta smarte valg under diverse forhold. Ikke ta det fra oss. Selv om det kanskje noen ganger betyr at man går over bekken for å hente vann.  

Men samtidig - og det er her det blir morsomt - om jeg skal gjøre noe jeg ikke har noe interesse i å gjøre, det er andre boller. Da vil jeg ikke ha friheten til å gjøre det på min måte, da vil jeg ha friheten til å kaste ting ut av vinduet.  

Nylig skulle jeg lage en konto på en onlinetjeneste. Jeg googlet, fant tjenesten, opprettet kontoen, begynte jobbe - bare for å oppdage at jeg hadde klikket på en tjeneste som var konkurrerende til den jeg EGENTLIG ville ha. De sleskene hadde kjøpt første plassen på google, og jeg - i min iver å bli ferdig raskt - ikke la merke til det. Så begynte marerittet. Å opprette kontoen tok 30 sekunder. Å få det slettet derimot, tok meg over en time, inkludert en meget irritert samtale med brukerstøtte, en nært forestående meltdown og et STERKT ønske om at noen - som oftest min samboer, stakkars - skulle bare fortelle meg hva jeg skulle gjøre for å få det til. Steg for steg.  

DOPAMILLA: Ja, du KAN jo lese bruksanvisning, da.  

Bruksanvisninger føles som en konspirasjon mot ADHD-hjerner. De er ofte ulogiske, uforståelige - for ikke å snakke om dem hvor kartet ikke stemmer med terrenget og du sitter der med fem skruer hvor du skulle ha tre spikre. Jeg vil ha nøyaktig beskrivelse hvordan det skal gjøres, steg for steg, gjerne med bilder, men forklaringen MÅ stemme!  

DOPAMILLA: Alt står jo i manualen, side 4, punkt 3b!  

Ja, jeg kom meg aldri til side 2 i bruksanvisningen, det forklarer litt. 

Så, å gjøre uinteressante oppgaver eller følge en bruksanvisning - ja, slike små ting kan sette meg helt ut av balanse, så jeg enten pruster i raseri eller griner som en treåring med raserianfall. Men jeg har valgt å se på dette som en egenskap som er MEG, så i stedet for å gi den ufyselige idioten Skammen vann på mølla da samboeren min påpeker med glimt i øye: Step (3 år) vil ikke spise brokkoli - jeg skal si om det mer straks. Da velger jeg å parere: Ja, men en treåring du har valgt å elske.  

Jeg prøver å tilpasse meg, jeg prøver å forstå, men jeg kan ikke alltid endre hvordan hjernen min fungerer. Så i stedet for å skamme meg, velger jeg å møte det med humor. Og kjærlighet. For det er jo det vi har valgt, begge to. 

Så til dette med brokkoli. Det er ikke det at jeg ikke liker brokkoli. Jeg HATER brokkoli i BESTEMTE former. Vassen, i hjelkokt brokkoli vokser i munnen. Brokkoli-buketter som er for store spiser jeg ikke. Men, om du lager brokkoli-salat hvor all brokkolien er skåret i små biter, den er rå og har dermed riktig tyggemotstand - da ELSKER jeg brokkoli.  

Dette handler ikke om å være vanskelig eller kresen. Det handler om at ADHD-hjernen er som en høysensitiv mikrofon - den plukker opp ALT. Andre hjerner har et slags filter som demper uviktige signaler. Vår? Den tar inn alt på full styrke. 

Så når brokkolien er vassen, registrerer hjernen din ikke bare 'grønnsak' - den registrerer: feil konsistens, rar tekstur, noe som vokser i munnen, ALARM ALARM! Det samme med microfiberkluter - hjernen skriker at dette er FEIL materiale mot huden din. Microfiberkluter er djevelens verk! 

DOPAMILLA: Og ikke glem å klippe av alle lappene fra klærne MED en gang du kjøper dem! 

Ja, det er ganske vanlig å gjøre det, ja. En av de tingene jeg finner morsomst er at en ADHD-hjerne har ofte sterke preferanser om hvilken gaffel eller skje er RIKTIG. Har du det? Ja, selvsagt finnes det riktige skjeer og riktige gafler.  

Har du noen gang vært i et selskap hvor du fikk slike gammeldagse gafler med enormt lange og tynne pigger? Sånne som ser mer ut som et drapsvåpen enn noe du skal putte i munnen? Eller en skje som er så stor at du kunne bruke den som fuglebad? Hvordan smakte maten?  

DOPAMILLA: Så hvis du noen gang ser meg stirre på bestikket i et selskap – jeg vurderer ikke bordskikken. Jeg planlegger survival. 

Ja, fordi det handler ikke om å være kresen, vanskelig eller rar – det handler om at hjernen registrerer og forsterker sanseinntrykk som andre kanskje ikke legger merke til. Når du får en gaffel som føles rar – for tung, for tynn, for skarp, for kald – kan hjernen din tolke det som ubehagelig eller truende, selv om det objektivt sett er en helt vanlig gaffel. 

Hjernen vår er designet for å forutsi verden. Den lager mønstre, forventninger og gjenkjennelser hele tiden. Når noe bryter med det mønsteret – som en gaffel som føles feil, eller en tekstur som ikke stemmer – så kan hjernen tolke det som potensiell trussel, selv om det ikke er rasjonelt. 

Hjernen min er som en jeger som venter på en hjort – og så kommer det en sebra. Den ser ut som et dyr, men den er stripete og rar og jeg vet ikke om den er farlig. Så jeg fryser. Eller løper. Eller skriker. Det er sånn det føles når jeg får en gaffel som ikke stemmer med det jeg forventer. Eller når brokkolien er vassen. Hjernen min sier: 'Feil! Fare!' – selv om det bare er middag. 

DOPAMILLA: Det er rasjonelt for meg, så det så! 

Så er det dette med mønstre. Jeg er virkelig besatt av å finne mønstre på ting. Ser jeg mønster, FORSTÅR jeg tingen - det kan være alt fra atferd på mennesker og dyr til enkle ting som om det finnes noe mønster bak de stadig økende og synkende prisene på bensinstasjoner.  

En kommentar til det siste: Det gjør det sikkert, men jeg har foreløpig ikke ansett det viktig nok til å ta med matpakka og bunkre meg utenfor en bensinstasjonen et par uker eller så. Jeg ville nok finne mønsteret til slutt, men SÅÅ viktig er det ikke for meg.  

DOPAMILLA: JEG kan godt sitte der og spise boller, jeg! 

Poemget er at mange med ADHD har en hyperaktiv mønstergjenkjenning. Hjernen leter etter sammenhenger, systemer og logikk – fordi det gir trygghet og forståelse. Når du ser et mønster, faller ting på plass. Det gir ro. Det gir mening. Det gir dopamin. 

DOPAMILLA: Kult, så mønster er dop, hm, hvem skulle tro det! 

Det betyr at hjernen din er ekstra god på å se sammenhenger andre kanskje ikke legger merke til. Det er som å ha en innebygd detektiv som aldri tar pause. Dette gjør mange med ADHD kreative og gode på å løse problemer - fordi vi ser koblinger andre går glipp av. 

Men det betyr også at jeg kan bruke tre timer på å finne ut hvorfor naboen alltid går forbi huset vårt klokka 21:23 på kveden. Spoiler: Han jobber kveldsskift. 

Dette var bare noen eksempler på sensitiv overload. Selvsagt finnes det mange flere ting man kan reagere på. Ja, du kan sikkert legge til noen du også? Lysrør som blinker. Folk som smatter. Fulle togvogner med svette folk. Vindusviskere som aldri visker i "riktig" rytme. Folk med talefeil. Folk som danser ut av rytme!  

Strømpebukser, la oss for all del ikke glemme strømpebukser som siger ned, som klør, som rett og slett bør forbys. Strømpebukser kan nok betraktes som universelt ADHD-fiendtlig plagg. 

Og alle slike sanseinntrykk kan drive oss til vanvidd. Noen ganger er følelsen så sterk at jeg må forlate rommet for ikke å slå til noe i ekte tegneserie stil.

BOOM. SMACK. KLASK.  

DOPAMILLA: Snakker du fortsatt om det som skal være sjarmerende... ?  

Nei, dette er ikke akkurat sjarmerende, jeg skal være med på det. Men i rett kontekst - med litt avstand og humor - kan man le av seg selv. Det velger i hvertfall jeg å gjøre. Bedre enn å gråte.  

Enda en ADHD-trait som ikke er så veldig sjarmerende, men som kan være litt morsom, er min evne til å ødelegge ting uten å røre dem. Helt ærlig. Jeg har en evne - en aura eller mojo, velg selv - som får ting rundt meg slutte å fungere. Bare ved mitt blotte nærvær. 

Altså, dette er ikke noe noen har forsket på, bare så det er sagt. Men jeg er ikke den første som sier det. Og jeg har nå også et vitne til å bekrefte det. Da jeg ble sammen med min samboer, nevnte jeg til ham denne meget upraktiske, enn om interessante egenskapen. Han jobber innen IT, så han lo. Ti år senere ler han ikke lenger. Han har sett det med egne øyne. PCer som fryser bare jeg setter meg foran dem. Printere som slutter å fungere. Kaffemaskin, kjøleskap, vaskemaskin. Han har sett dem alle. 

Det er som om en slags Stonehenge sirkel danner seg rundt meg og alt som blir fanget i omkretsen kan rett og slett slutte å fungere. Ikke hver gang og ikke hele tiden, selvsagt, men ofte nok til at man legger merke til det.  

Den fornuftige teorien som forklarer dette er: Når vi blir frustrerte, trykker vi hardere. Vi hopper over steg fordi vi vil bli fort ferdig. Vi glemmer å vente på at ting skal laste. Vi trykker på alle knappene samtidig fordi tålmodigheten er... vel, fraværende. 

Pluss at når teknologi ikke fungerer med en gang, kan stressnivået vårt gå fra null til hundre på cirka to sekunder. Og stressede mennesker og teknologi? Ikke beste kombo. 

Men jeg liker å tenke på det som en utstråling. Eller kanskje... det bare er magi. Antakelig sort magi. 

DOPAMILLA: Så du er ikke teknologifiendtlig – du er bare teknologisk radioaktiv? 

En annen ting mange med ADHD opplever, er å ha favorittmat. Altså en frokost som du kan spise i flere uker, flere måneder. Den har riktig konsistens, den har riktig smak, og hjernen nikker fornøyd. Passe dopamin. Dette liker jeg. Veldig praktisk, man slipper å tenke på hva man skal spise fra dag til dag, man slipper å bruke energi på denne kjedelige oppgaven. Men så etter å ha spise havregrøt i fem måneder eller knasket knekkebrød med skinke og agurk i seks uker, plutselig - PLUTSELIG - bestemmer hjernen seg.

NEI.

Og atter NEI.

Jeg ORKER IKKE mer havregrøt! Den vokser i munnen, den er ekkel! Jeg hater knekkebrødet, det er så tørt!

Så, snipp snapp ute - havregrøt er ute. Og du spiser aldri havregrøt igjen. Eller så kommer du på at du likte den en gang for åtte år siden og starter igjen.  

DOPAMILLA: Så, det handler egentlig om å ha et binært forhold til ting? 

Ja, du kan si det. Og for meg handler det også om å ha et binært forhold til å være sulten. Enten så er jeg ikke sulten. Eller så er jeg døende av sult. Mellom de to tilstandene er det ca 4 sekunder. Mange med ADHD opplever kroppen som enten eller – enten fullstendig ignorert, eller fullstendig overstyrt. Sult, trøtthet, stress, glede – det kommer ofte som en plutselig bølge, ikke som en gradvis utvikling. Hjernen hopper over mellomstegene: "Litt sulten" finnes ikke.

DOPAMILLA: Og ikke glem panikken når butikken slutter å selge din favorittmat. RIP perfekt frokost 2024-2025 

Og apropos binært - har du lagt merke til hvordan ADHD-hjernen kan bruke tre sekunder på å bestemme seg for å kjøpe et hus, men en time på å velge hvilken film du skal se? Eller stå foran kjøleskapet og stirre i det i ti minutter som om innholdet magisk skulle endre seg til noe mer spennende?  

DOPAMILLA: Om du venter på at jogurtene skal begynne danse, mens melken spiller gitar og smøret synger, så blir du nok skuffet, ja.  

Så er det dette med å være morsom. Jeg har en tendens til å bli oppfattet som morsom NÅR JEG IKKE PRØVER! Jeg har skrevet tekster og fått kommentarer tilbake. Hehe. På steder jeg ikke i det hele tatt har tenkt å være underholdende. Hvor jeg ikke engang forstår hvorfor ting er morsomt.  

Og som om ikke det var nok - har jeg en egenskap som er nyttig når man er journalist, men som kan være en smule slitsom i det daglige liv. Folk liker meg. Altså, ikke nødvendigvis de folkene jeg VIL skal like meg, heller ikke det folkene jeg PRØVER å få til å like meg.  

Neida.  

Men fremmede folk jeg møter på butikken, snakker med i jobbsammenheng eller de jeg skal kjøpe hus av. En gang kjøpte jeg hus av en dame som valgte meg som kjøper fordi hun likte meg. Etter at jeg snakket med henne en halvtime, så hadde jeg fått kjøpe hus. Jeg kan risikere å få høre livshistorie til folk på tog eller i butikken, bare fordi jeg er hjelpsom å åpner dører for dem eller løfter kofferten på plass.  

Misforstå meg rett, jeg sier ikke at jeg er generelt et likendes menneske som alle elsker, langt i fra. Jeg er for ærlig, for direkte, skjønner når folk lyger og tåler lite bullshit. Så for enkelte er jeg nok pain in the ass. Men den samme ærligheten, evnen til å se om folk ikke har det bra gjør at enkelte har lett for å åpne seg.  

Dette er på ingen måte unikt for meg, det finnes noen forklaringer på dette:

• Ufiltrert tilstedeværelse Folk med ADHD er ofte helt til stede i samtaler. Ikke halvt, ikke høflig distansert – men ekte, direkte og engasjert. Det gir en følelse av trygghet og nærhet.

• Intuitiv sosial radar Mange med ADHD har en sterk evne til å merke når folk ikke har det bra. De fanger opp stemninger, kroppsspråk og subtile signaler – og reagerer med varme og ærlighet.

• Uventet humor ADHD-hjernen kobler ting på uventede måter, og det kan føre til at man sier ting som får folk til å le – selv når man ikke prøver. Det er ikke vitser, det er observasjoner som treffer.

• Sosial magnetisme uten intensjon Fordi man ikke prøver å bli likt, fremstår man ofte som autentisk. Og det gjør at folk liker deg. Ikke alle, selvsagt – noen synes man er for mye, for direkte, for ærlig. Men de som liker deg, liker deg fordi de føler seg sett. 

OK, du husker at jeg i tidligere episoder snakket om at den hyperaktiviteten som er så gjenkjennelig for gutter med ADHD, at den foregår i hodet til de fleste kvinner? Det er ikke bare tenker som svirrer og kritikeren som passer på at du oppfører deg passende. Neida.

Det betyr også at man fører intern dialog.

Du diskuterer, tar sider, endrer mening.

Du forhandler, pruter og snakker deg opp.

Du har peptalks, avholder krisemøter.

Du vurderer, planlegger og lager oppdragslister.  

Noen klarer å spille av en film av alt dette i tillegg, så man er en slags tv-serieskaper - bare at tven er veldig veldig privat. Den serien spilles av bare i hodet ditt.  

Om du er som meg, så glemmer du deg av og til og plutselig kan du bryte ut mens du går en tur i skogen: Ja, jeg syns du skal gjøre det. Så står samboeren der, stirrer på meg og lurer på om jeg har fått slag eller ser usynlige troll gjemt i mosen.  

Personlig klarer jeg ikke å huske noe, med mindre jeg har sagt det høyt. Først når jeg HØRER meg å si at jeg skal huske at jeg skal til tannlegen, så klarer hjernen å registrere at det er en opplysningen han burde lagret. Det er i hvertfall slik jeg tolker det.  

En kjent skuespiller sa nylig i et tv intervju at hun tror på å skrive tekstene for hånd, fordi det er tett kobling med hjernen og bevegelse med hånden. Jeg kan være enig med henne. Da jeg studerte, skrev jeg ned notater på forelesninger. Jeg leste dem dem aldri etterpå. For meg virket det som å skrive ned det som ble sagt betydde også at jeg hadde lagret det i arkivet. Altså hukommelsesarkivet.  

I dag kan jeg ikke si at hjernen min er like effektiv, jeg føler at akkurat denne egenskapen - som la oss være ærlige - var ganske så praktisk - var en av dem som forsvant med østrogenet. Før var jeg sjarmerende surrete, nå er jeg irriterende glemsk.  

Mange med ADHD har en sterk tendens til å føre dialog med seg selv. Ikke bare tenke – men snakke, resonnere, forhandle, kommentere. Det er som å ha en liten samtalegruppe i hodet, og noen ganger må du si ting høyt for at hjernen skal få det med seg. 

Dette skjer fordi tankene ofte kommer fort og mange samtidig. Ved å snakke med seg selv, sorterer man dem. Det gir struktur, oversikt og en slags indre orden. Det hjelper oss å huske, ta beslutninger, og forstå hva vi egentlig mener. 

Og ja – "normale folk" gjør det også, men hos mange med ADHD er det mer aktivt, mer teatralsk, mer nødvendig. Det er ikke bare en vane – det er en strategi. En måte å få tankene ut av hodet og inn i virkeligheten. 

DOPAMILLA: Så… det du sier er at hjernen din er en slags åpen kontorlandskap med dårlig lydisolering? Hvor alle snakker samtidig, og ingen tar referat? Og du må rope ut tannlegetimen høyt for at noen i resepsjonen skal notere det ned? 

Ja, det kan du si. Så skal jeg nevne en ting til som jeg så vidt kom borti i forrige episode. Jeg har sagt at telefonen min hadde vært på lydløst i minst ti år. Dette har jeg forstått er ganske normalt blant mange ADHD-folk. Det er noe med forutsigbarheten, noe med å være i riktig humør og det å måtte reagere i sanntid, uten filter, uten å ha diskutert alternativene med hjernen (altså, HER prøver jeg å være morsom, om du ikke lo, så mener jeg det altså ikke bokstavelig).  

Så telefonen min er på lydløst. Jeg tar ikke imot samtaler fra ukjente numre. Jeg tar som oftest ikke imot samtaler fra kjente numre, med mindre du hører til den indre kretsen av venner eller - og dette KAN skje - du treffer et tidspunkt hvor jeg har lyst til å være utadvendt og eventyrlystig.  

Noen ganger kan jeg også ringe tilbake. Men helst vil jeg at du sender melding slik at jeg vet hva du vil snakke om. Det burde i grunn vært innarbeidet i nummervisningen - hvem er du og hva vil du. Så kan vi snakkes!  

Men, om du vil ha svar, send sms eller mail. Og bare så det er sagt - dette gjelder privat, ikke på jobben. På jobben er jeg en annen person. En person som tar telefoner og svarer etter beste evne!  

DOPAMILLA: Voicemail er egentlig bare en måte å si 'jeg så du ringte, men nei takk' på 

Så vidt jeg forstår, mange med ADHD kjenner seg igjen i dette. Det handler ikke om å være usosial – det handler om timing, kapasitet og kontroll. Telefonsamtaler krever at du reagerer i sanntid, uten manus, uten pauseknapp, og uten å ha rukket å diskutere alternativene med hjernen først. Det kan føles som å bli kastet inn i et teaterstykke du ikke visste du skulle spille i. 

Derfor er telefonen ofte på lydløs. Ikke fordi man ikke vil snakke – men fordi man vil velge når og hvordan. En melding gir tid til å forberede seg, til å forstå konteksten, og til å finne riktig versjon av seg selv til å svare. 

DOPAMILLA: Så du mener at caller ID burde vært utvidet med: Hvem er du, hva vil du, og hvor emosjonelt krevende er denne samtalen på en skala fra én til 'må ligge i fosterstilling etterpå'? 

Haha, ja, det hadde vært ekstremt nyttig da.  

Alt dette – alle de små tingene, de rare vanene, de sjarmerende katastrofene – de er en del av det landskapet jeg beveger meg i. 

Og det tok tid før jeg skjønte hvor jeg var. Før jeg fikk et kart som faktisk stemte med terrenget.

ADHD er ikke bare et stempel – det er å få en forklaring. Og det er der denne historien egentlig begynner. 

Å få en ADHD-diagnose kan være som å få et kart over et landskap du har vandret i hele livet uten å skjønne hvor du var fordi kartet stemte ikke overhode med terrenget. Når du endelig oppdager hvor du er, når du endelig får et riktig kart til det terrenget du er i, er det er ikke meningen at du skal slå opp telt og bli der.  

Diagnosen er ikke en unnskyldning – den er en forklaring. Den gir deg mulighet til å forstå deg selv, men den fritar deg ikke fra å prøve. Du kan ikke alltid velge hva du sliter med – men du kan velge å ikke la det definere deg.  

Jeg tenker at jada, hjernen min er skikkelig dum som velger å glemme ting, miste ting, som får meg til å si de mest upassende ting på de mest upassende kommentarer, som lar meg drite meg ut sosialt, som gjør at jeg blir helt handlingslammet og så videre og så videre. Men jeg kan ikke BYTTE ut hjernen min.  

Jeg kan heller ikke skrike ut til verden at nå er det nok med å prøve å stappe oss i en A4 firkantet form, når vi ikke laget for den. Selv om det hadde vært en fantastisk løsning.  

MEN jeg har bestemt å temme hjernen. Jeg har bestemt meg for å bruke den til min fordel.  

Det er en gammel vandrevits fra der jeg kommer ifra: En politimann finner et lik utenfor et postkontor i en liten by. På norsk vil jeg si at det kan være Skjærhalden. Så står denne politimannen der og klør seg i hodet. Hvordan var det nå igjen man stavet Skjærhalden? Var det SKÆ? Eller var det KJÆ? Eller var det SKJÆ? Så står han der og funderer og plutselig får han en lys idé: Han stapper liket i bilen og kjører det borti Fredrikstad. For han har ikke noe problemer med å stave DET.  

Dårlig vits, jeg vet, men du skjønner hvor jeg vil hen, kanskje? Når du står overfor et problem som du ikke vet hvordan du skal løse, eller når det skjer noe ubehagelig i livet ditt, når du er lei deg - da er det veldig behagelig å tenke - nah, jeg har ADHD, jeg kan ikke, det er ikke rart at jeg ikke får det til.  

Men hva skjer om du stapper det liket i bilen og kjører til Fredrikstad da? Eller Bergen? Eller Mo i Rana, det spiller ingen rolle. Din hjerne er et vel av kreative løsninger - og du kan bruke dem til din fordel!  

Jeg gjør i hvertfall det. Og de gangene du faktisk må stave Skjærhalden korrekt uten å være sikker - ja, for de gangene har vi ordboka. Eller så delegerer vi jobben til noen andre.  

Så ja – noen dager kjører jeg liket til Fredrikstad. Andre dager klarer jeg faktisk å stave Skjærhalden. Og noen dager... vel, da lar jeg noen andre gjøre det for meg. Poenget er: Jeg har valgt å bruke hjernen min, ikke unnskylde den. Jeg har valgt å le av mine rariteter, ikke la dem begrense meg. Og jeg har valgt å gå den fjellturen – selv om det er tåke, og selv om jeg hater store skjeer. For på toppen, når det først er klarvær... da er utsikten verdt det. 

Så neste gang du står der - med feil gaffel, vassen brokkoli, eller et lik i bilen (metaforisk sett, håper jeg) - husk at du står på ditt eget fjell. Noen dager er det tåke. Noen dager regner det sidelengs. Men du får velge: Er dette en forbannelse, eller er det flott utsikt på din fjelltopp? 

For meg? Jeg har valgt å se det sånn: Ja, fjellet mitt er kanskje litt høyere og litt brattere enn andres. Ja, jeg må kanskje ta noen omveier for å komme til toppen. Men utsikten derfra? Der ser jeg ting andre går glipp av. Jeg ser mønstrene. Jeg ser sammenhengene. Jeg ser humoren i det absurde. 

Og viktigst av alt: Jeg har valgt å le hele veien opp. Selv når gaffelen er feil. Selv når brokkolien er vassen. For det er mitt fjell, og jeg bestemmer hvordan turen skal være. Men ikke tenk på å tvinge meg til å spise brokkolien, da.  

Jeg kunne sikkert laget en episode på flere timer bare om særegenheter som de jeg har snakket om her. Som det å spole tilbake i en film tre ganger fordi jeg ikke fikk med meg hva som ble sagt – og så ikke få det med seg når du lar den kjøre igjen fordi jeg skroller på mobilen samtidig eller tankene er opptatt med noe annet.  

Eller det å google alt som kan ligne på fakta mens jeg ser på TV, fordi hjernen min ikke klarer å la ting være uklart. 

Men poenget er ikke å lage en komplett liste. Poenget er at disse små tingene – de rare, de morsomme, de upraktiske – de er en del av landskapet. Og det landskapet har jeg lært meg å navigere. 

Så - hvordan ser ditt fjell ut? Og viktigere: Hvordan velger DU å bestige det?

Så, du tenkte at du kunne endelig reparere den avrevne lomma på jakken din, men så snublet du over den avlagte kofferten fra turen til New York i våres og nå sitter du foran datamaskinen og leter etter ny serie du skal binge? Da lover jeg at du har noe å lytte til mens du adehådder rundt igjen! Snakkes.